​​​Rosenmetoden springer ut fra fysioterapi, men inkluderer også det emosjonelle, og baserer seg på den sansbare hukommelsen i kroppen. Navnet viser til grunnleggeren, fysioterapeut Marion Rosen (1914- 2012). Hun mente at fortrengte følelser blir lagret i kroppen som muskelspenninger som en av kroppens mange overlevelses-mekanismer. Med et uferdig nervesystem, er vi som barn åpne, sårbare og veldig sensitive. Relasjonen til våre nærmeste er avgjørende for vår overlevelse, bokstavelig talt. Så om vi oppfatter avvisning, neglisjering, eller på annen måte et utrygt miljø, så krymper vi oss. Vi tar på oss skyld og skam, endrer og tilpasser oss så godt det lar seg gjøre. Vi holder pusten, svelger ned, setter opp en maske, eller, bokstavelig talt tar oss sammen og går på med krum hals. Vi skjuler den vi egentlig er for å beholde tilknytningen og båndet til våre nærmeste. Som en kokong gir dette oss en beskyttelse som er helt nødvendig for et barn. Men som voksen gir dette lite rom for liv.

​

Rent fysiologisk er rosenmetoden en avspenningsmetode som består av respektfull berøring. Vi møter muskelspenninger og kroppens ubalanse for å minne kroppen på at her finnes det muligheter for å slippe spenninger, la "sovende" muskler våkne til liv, gi rom for at blodårer og nervetråder ikke ligger i klem slik at blodgjennom-strømningen flyter slik den skal, nevrologiske signaler når sine målorganer, den store pustemuskelen, diafragma, slapper av slik at indre organer får rom til bevegelse og pusten bli friere.

Selv om rosenmetoden i Norge ofte er ukjent for andre helsearbeidere som noe mer enn en del av det litt uklare samlebegrepet “alternativ terapi”, er rosenmetoden i USA ofte anbefalt av leger, psykologer og kiropraktorer som en behandlingsform som utfyller deres egen. ​

​

Å holde følelsene nede har altså i sin tid vært en nødvendighet, en måte å tilpasse seg for å bli tatt vare på, kanskje først og fremst av våre foreldre. Vi har alle gjort dette i større eller mindre grad avhengig av oppvekstvilkår. Men kroppen husker det vi selv har glemt, og over tid fører dette til muskelspenninger som begrenser både bevegelse, pust og livsutfoldelse. Det som en gang var et viktig og nødvendig forsvar og beskyttelse, er det som nå begrenser oss.

Livet vi har levd og lever vises i kroppen. Hver kropp bærer sin egen historie. Det utvikles mønstre i kroppen, men også i tanker, ord og handlinger som vi ikke er oss bevisst. Dette kan etter hvert bli forvirrende, og gi et usant bilde av hvem vi er, hvordan vi har det, hva vi har behov for, - også for oss selv.  
Ved fysisk berøring kan minner og følelser bli vekket, og gjennom samtale kan det gi en økt forståelse for det som skjer i kroppen og hva som ligger gjemt. Vi kan få støtte til gjenkjenne og akseptere alle følelser, åpne for selvmedfølelse, og på et vis gjenoppdage oss selv. Det handler ikke om å grave i fortiden, men forsiktig kunne åpne opp for det som har vært. 

 

Det krever kraft å holde følelser nede. Vi blir slitne. På et tidspunkt krever det mer å holde følelsene nede enn å slippe de til. Følelser må erfares og føles, ikke bare bli snakket om, for å kunne slippe taket og frigjøres. Ved selv å oppdage og bli klar over hva vi har måttet holde tilbake, kan muskelspenninger slippe taket og endringer kan skje. Noe kan åpnes og myknes, og vårt sanne jeg, ressurser vi ikke visste at vi hadde, vil kunne komme til syne. Vi får frihet til å velge nye veier.

 

«Vi kan berøre kroppen,
og nå sjelen,
og slik kan verden forandres».​ 
 

- Marion Rosen

 
Rosenmetoden byr på en myk, forsiktig, men kraftfull prosess; fra den du tror du er, til den du egentlig er.​ Dette kan etterhvert vise seg ved at man blir mer følsom, og at det er vanskeligere å “holde maska” i situasjoner som egentlig oppleves som uutholdelige. Dette som en følge av å komme mer i kontakt med det man egentlig føler, den man egentlig er, og de grensene man faktisk har. Man kan oppleve situasjoner man før har tålt – på bekostning av seg selv - som akkurat så utålelige man dypest sett opplever det. Det kan være man plutselig setter foten ned der man før holdt ut.  

Bedre kontakt med kropp og følelser, gjør det lettere å forstå hva man egentlig vil, - og hva man ikke vil, - og dermed kunne ta mer bevisste valg. Rosenterapeuter har selv gått gjennom mye behandling, og kan med det være en støtte og veileder i denne prosessen. Gjennom ny innsikt åpnes nye muligheter.

Resultatene av behandlinger med rosenmetoden innebærer ofte mindre smerter og spenninger, en reduksjon av stress, og en økning i vitalitet og livsglede.

​

- Når man aksepterer det som er, vil det som er endre seg.

​                                                                    Endringsparadokset

 

Hvordan foregår behandlingen?

En behandling varer vanligvis i 60 min fra klienten kommer inn til hun eller han går ut. Rundt 50 minutter av behandlingen foregår på en behandlingsbenk. Klienten bruker å ta av seg klærne bortsett fra undertøyet, og får i stedet et teppe over seg for å holde varmen, og føle seg trygg og dekket til. Om man foretrekker å beholde klær på er det helt i orden, men det anbefales da at man har på noe som sitter løst og behagelig. Best resultat får en imidlertid når huden blir direkte berørt. Man bruker å ligge på magen og få behandling på ryggen/baksiden først, for så å snu i løpet av behandlingen slik at man også får behandling på forsiden av kroppen. 

Det største utbyttet kommer over tid med jevnlige behandlinger. 

​

Hvor mange behandlinger er vanlig, og hvor ofte?
Noen mottar behandlinger jevnlig over flere år, og gjør det som en del av en egenpleie og egenutvikling. Andre kommer for en kortere periode for å ta fatt på enkelttemaer i livet, og antall timer vil variere. Erfaringsmessig velger mange å sette av rundt 10 timer til dette da det er en prosess å åpne opp og la ubearbeidede følelser komme til overflaten.   
For de fleste kan det uansett være godt å ha behandlingene forholdsvis tett i starten for å holde oppe et fokus på prosessen, og deretter noe sjeldnere for å la innsiktene og følelsene bli bearbeidet og integrert mens livet pågår. 

 

Vitenskapelige studier

Det er gjort flere studier på rosenmetoden, deriblant èn på Karolinska Instittuttet i Stockholm, docent Torkel Falkenberg:

Denne studien er den mest omfattende og har 64 deltagere i sitt studie. En kartlegging av deltagerene viste at de fleste var høyutdannede, og var ansatt innen administrative, akademiske eller tekniske yrker. Det overgripende målet for studien har vært å bidra til forståelsen av helsefremmende aspekter av Rosenmetoden. Summen av denne studien er at en overveldene majoritet av deltagerene opplevde å ha stor eller veldig stor nytte av behandlingene.

​

Deltakerene hadde tre hovedutfordringer som grunn til å søke en rosenterapeut. Omtrent en fjerdedel hadde søkt konvensjonell behandling før rosenbehandlingen for følgende:

1) Fysiske helseproblemer  

2) Psykiske helseproblemer  

3) Ønske om personlig utvikling

​

Opplevd nytte kan deles inn i fem forskjellige kategorier:

1) Forbedret mental helse, inkludert økt velvære, tillit, lykke og selvfølelse. 

​

2) Forbedret fysisk helse, inkludert reduserte muskelspenninger, forbedret pustekapasitet, bedre tarmfunksjon og økt fysisk energi, men også lindring av smerte som hodepine og muskel-, rygg- og nakkesmerter. 

 

3) Økt bevissthet om forholdet mellom kropp og sinn, og hvordan adferdsmønstre og pågående psykologiske prosesser påvirker kroppen. 

 

4) Støtte til personlig utvikling

 

5) Kraft til livsendrende valg

​

Rosenterapeut er en beskyttet tittel. Utdannelsen er samlingsbasert og foregår ulike steder i verden ved skoler godkjent av Rosen Institute. Jeg har gjennomført mitt utdannelsesløp i Oslo, Stockholm og Ukiah/California. 

Utdannelsen tar 4 - 5 år inkludert 1- 2 år klientarbeid før man blir internasjonalt sertifisert rosenterapeut.

​​​

Varmt velkommen,

Heidi