Heidi Wexelsen Goksøyr

Personlig historie og tanker om mitt arbeide

I en alder av 38 følte jeg at livet buttet. Det var ingen dramatikk. Mye var på plass både med to skjønne barn, omsorgsfull mann, givende arbeid, et koselig hus, … men det føltes likevel mer og mer tomt og livløst; « - var dette alt?» husker jeg at jeg tenkte. Jeg forsto ikke hvorfor jeg ikke følte meg mer tilfreds når alt tilsynelatende så så bra ut fra utsiden.

 

Et langt essey om rosenmetoden (Morgenbladet 30.04.2014) var det som tok meg videre. Hanne Ørstavik, som også er utdannet Rosenterapeut, skrev så godt om «Å våge sin egen kjærlighet». Dette ble et vendepunkt for meg. Jeg kastet meg ut i både behandling og utdannelse i rosenmetoden, og med den myke, fysiske berøringen, i kombinasjon med ord og dialog, skjedde det noe i meg.

​

Jeg har alltid hatt ganske god selvtillit, og derfor trodd at jeg også hadde god selvfølelse, men slik var det ikke. Den gode selvtilliten viste seg å være et godt innarbeidet overlevelsesmønster, et «flink-pike-syndrom» om du vil. Men skjult under dette laget lå spørsmålet og vaket: «- var jeg elsket?»

Jeg visste ikke at jeg bar på denne usikkerheten. Nå ble jeg klar over hvor redd jeg hadde vært, hvor betinget jeg hele livet hadde opplevd kjærligheten, og i hvor stor grad jeg hadde anstrengt meg for å leve opp til omgivelsenes forventninger. Hvordan jeg hadde gjort meg ultra-selvstendig og sjeldent ba om hjelp i frykt for å bli avvist med påfølgende ensomhetsfølelse. Jeg hadde vendt meg bort fra meg selv, mitt autentiske, egentlige jeg. Ikke rart det føltes tomt. Ikke rart jeg var sliten. Det krever krefter å holde seg selv nede.

​

Underveis i prosessen oppdaget jeg at jeg langsomt, og på en litt abstrakt måte, sto stødigere i meg selv. En grunnmur var i ferd med å bygges. Jeg forsto at kraften i denne myke behandlingsformen var det som skulle til for å sette livet mitt i bevegelse og endringer kunne skje. Men overhode ikke på den måten jeg selv hadde sett for meg. Et smertefullt samlivsbrudd snudde livet mitt opp ned. Det var som hele livet mitt skalv og ristet, som å bli tatt av et skred jeg ikke kunne hindre. Bare tumle med. Jeg var ikke forberedt. 

Av hele mitt hjerte spør jeg meg: hva skulle jeg gjort uten rosenmetoden i denne opprivende perioden av mitt liv? Det føltes livreddende. Jeg kunne ikke gjort det alene. I møte med min rosenterapeut opplevde jeg at noe var stødig og fast i alt dette skjelvende. Jeg fikk ubetinget varme og støtte, jeg ble lyttet til og forstått, og ikke minst; jeg ble holdt. Jeg kunne våge å være sårbar. Våge å være med meg, være tro mot meg selv. Ta sjansen på det. Kontakten innover ble på et vis satt på ekspress, samtidig som jeg ga alt tid. Hver lille ting skulle kjennes på, lyttes til, hvert valg nøye overveies. Hva ville jeg. Hva ville jeg ikke. All oppmerksomhet ble viet dette arbeidet. Ja, jeg kaller det arbeid, for det var en skikkelig innsats som krevde mye av meg. Og langsomt fikk jeg fastere grunn under føttene igjen.

 

Jeg opplever nå at disse smertefulle erfaringene også har blitt til noe verdifullt. En bredere og dypere klangbunn, et større register, og følbare, tydeligere grenser. En økt nærhet til meg selv. Og en dyp takknemlighet for arbeidet som allerede var nedlagt, fundamentet som var bygget, utdannelsen i rosenmetoden med kloke, varme terapeuter; 

- jeg ble ikke feid av banen. 

 

Da jeg startet i rosenbehandling hadde jeg ingen planer eller tanker om at jeg selv skulle jobbe som rosenterapeut. Utdannelsen i rosenmetoden var i utganspunktet ment som en del av min egen prosess. Jeg tenkte at ved å øve opp følsomheten i hendene, så ville jeg også øve opp følsomheten for meg selv, eller egentlig øve opp følsomhet og sensitivitet i seg selv. Men det viste seg at det som gjøres for en selv, også kan være noe for andre. Steg for steg var utdannelsen tilbakelagt, og i møte med klienter kjente jeg hvor meningsfullt det var å møte andre på et sårbart sted. Det var dypt bevegende å få den tilliten, som hellig grunn å være der sammen. Bak fasader og prestasjoner jeg var så godt kjent med fra mitt eget liv.

Det har blitt som en ny holdning til livet, dette. Ikke å komme i mål, ikke sette seg mål, (men likevel en retning), å kunne være i en stadig prosess, en stadig undring over livet, en stadig nysgjerrighet på hvordan ting henger sammen. Både i møte med mine egne terapeuter for forstå meg selv bedre, og i møte med mine klienter for at de skal forstå seg. Alltid mer å fordype seg i og lære, alltid et lag til, et nivå lenger opp, lengre ned, eller til siden. 

Og alt jeg forstår vil jeg gi videre. Det er en stor drivkraft, å få dele, og gi videre. Samtidig som jeg også får lære meg. Som en felles vandring;

Aldri foran.

Aldri bak.

Men ved siden av.

Vi gjør det sammen.

​

Vi var alle en gang en kjerne av rent liv; glede, nysgjerrighet, kreativitet. Vi hadde alle et ustoppelig ønske om å elske, vokse og lære. Hva skjedde med oss? Hensikten med terapi er å hjelpe oss å gjenoppdage hvem vi en gang var. 
Rosenmetoden ble et vendepunkt og var det som brakte meg videre. Kanskje kan det være det for deg også.

​

​Varmt velkommen,

Heidi ​

​

Om utdannelsen i rosenmetoden

Rosenterapeut er en beskyttet tittel. Utdannelsen er samlingsbasert og foregår ulike steder i verden ved skoler godkjent av Rosen Institute. Jeg har gjennomført mitt utdannelsesløp i Oslo, Stockholm og Ukiah/California. 

Utdannelsen tar 4 - 5 år inkludert 1- 2 år klientarbeid før man blir internasjonalt sertifisert rosenterapeut.

 

Om funksjonellmedisin

For å kunne forstå helheten må vi se på delene, og for å kunne forstå delene, må vi se på helheten. Som ernæringsterapeut er det det rent fysiologiske i fokus.
Min interesse for ernæring startet da jeg selv fikk helseutfordringer under og etter svangerskap, og opplevde at de konvensjonelle rådene ikke fungerte. Da jeg oppdaget hvilken påvirkning kostholdet hadde på kropp og sinn, var det en aha-opplevelse, og min nysgjerrighet ble vekket. Dette førte meg til studier i ernæringsfysiologi, grunnmedisin og funksjonellmedisin.

Jeg utøver med andre ord to roller på Stasjonen Helse; rosenterapeut og funksjonellmedisinsk terapeut. Jeg ser ikke på disse som motsetninger, snarere som to sider av samme sak, som hver for seg har vist seg å ha stor betydning for min egen helse og livskvalitet.​